Det va i åttiåtte æ så på dæ, og ett eller anna bare skjedd' med mæ. Æ visst itj ka livet hadd tænkt akkurat da, men æ visst det va nåkka med dæ æ mått ha. Du va så fin, og æ va no bare mæ, ingen prins på kvit hæst som kom rian te dæ. Men du så nåkka i mæ som æ sjøl itj hadd sjett, og sia den dagen har du hatt kontroll ut'n å bli svett. For du vart livet mitt, Merete mi, og sånn vil det vær te vår tid e forbi. Vi har flira og krangla, fått medvind og rægn, men bestandig har kjærligheta brent like jævn. Og fikk æ på forhånd vist fræm livet te oss to, med alt vi har opplevd fra da og te no, så hadd æ smilt mot dæ og visst ka æ skoill si: «Æ hadd valgt dæ igjen, Merete mi.» Så kom jenta vår, og plutselig va vi tre, og åran byn't på mærkeli' vis å fly av sted. Det vart regninga, foreldremøta og arbeid i skift, men vi holdt no sammen – med kjærligheta i drift. Æ va itj bestandig så ænkel å nå, og æ veit det va daga du sleit med mæ òg. Men når skiftet va ferdig og æ endelig fikk fri, villa æ bare hjæm te dæ og jenta vår – Merete mi. For du vart livet mitt, Merete mi, og sånn vil det vær te vår tid e forbi. Vi har flira og krangla, fått medvind og rægn, men bestandig har kjærligheta brent like jævn. Og fikk æ på forhånd vist fræm livet te oss to, med alt vi har opplevd fra da og te no, så hadd æ smilt mot dæ og visst ka æ skoill si: «Æ hadd valgt dæ igjen, Merete mi.» No har det snart gått niogtrædve år, vi har fått nån rynka og gråar hår. Vi fikk gode daga, og vi fikk dæm som svei, men gjennom fryd og galskap gikk vi samme vei. Og fikk æ gå tebake te den dagen vi træftes, ut'n å vit ka som venta og krævdes, så hadd æ gått bort te dæ med like stor tru, uten å nøl. Uten å snu. For du vart livet mitt, Merete mi, og sånn vil det vær te vår tid e forbi. Vi har flira og krangla, fått medvind og rægn, men bestandig har kjærligheta brent like jævn. Og når håret blir kvitt og åran har gått, og kroppen har kjent både vondt og godt, ska æ fortsatt sjå på dæ og tænk: «Dær e'a. Dær e dama mi.» Og fikk æ på forhånd vist fræm livet te oss to, med alt vi har opplevd fra da og te no, så hadd æ smilt mot dæ og visst ka æ skoill si: «Æ hadd valgt dæ igjen. Merete mi.»
