Det kom ikke med et drønn, heller ikke som et jordskred i natten. Det ankom som en snikende tåke som la seg over alt jeg kjente, og gjorde hverdagslige ord fremmede og tunge å bære. Huset er fylt av lyder som mangler. Ekkoet av et navn som ikke lenger besvares, en kaffekopp som er forlatt kald, et avtrykk i sofaen som sakte visner bort. Tiden, som før pleide å rase av sted, har satt seg fast i minnenes hengemyr. De sier at tiden leger alle sår, men tiden er bare en snekker uten verktøy. Den fyller ikke tomrommet i brystet ditt; den bygger bare gjerder rundt det, slik at du ikke lenger faller nedi hver eneste gang du snur deg rundt. Sorg er ikke et sted du legger bak deg, det er bagasje du lærer deg å pakke. Først er den som en stein i hver lomme, så blir den til en dypere klang i stemmen din, et vemodig smil mot et fotografi, og en kjærlighet som ikke lenger har et hjem, annet enn i mitt hjerte.
