Tittel: Når ropene blir speil Vers 1 Kristne roper i salen, bønn som våpen, hender som stål Ordene blir marmor på vindu og dør, når hjertet står stille, blir det toll Selvutnevnte profeter peker fingre, lys i en storm De sier hvem som faller, hvem som står, hvem som bøyer kne i form Renhet og lydighet står som krav, mens ekte kjærlighet blir til sår En bønn blir en ramme, troen går fra hjerte til saksåpner Pre-chorus Hvor går veien når troen mister sin ydmyke sang? Når ropene blir skygger som fanger hver en gang? Chorus Si meg hvor vi finner frihet, når stemmen sparker ned La oss hvile i en sang der håpene blir sprekkfri og bred Ikke la frykt være lov, la åpent hjerte være vår melding Vi står sammen, uansett trosretning, i en felles drøm av menneskelig veiene Vers 2 Israelvenner i flagg og ord, hånden som hjelper blir skjult i munn De som hyller lederen, mister sjelen i møtets tomme stund. Bønnerommet blir en scene, hvor fordømmelse står i første rekke Applaus av stolthet, mens de som står ut blir rått og stille, uten ekte kjærligihet. De kaller seg velsignet, men hjertet bærer skygger, krav som tynner alt Kjærligheten skulle være bro, men murverk roper “du må stå i bunn og fall” Bridge Kanskje vi senker stemmen, lytter før vi taler Tro er ikke et sertifikat, men en gave vi gir hverandre La bønnene vandre inn i rom som mot, ikke som dom La håpet være limet som binder oss sammen i en felles strøm Vers 3 I møtet står ordene som tårn, men en stille sang av takknemlighet For mennesker som tør å elske, selv når forskjeller svir og svikter frelse Profeten som virkelig ser? Den som lærer å lytte først, og bygger broer, ikke murer, mellom hvert menneske, hvert kjærlig trøst Outro La bønnemøtene få plass i fellesskapet, alle får et ord i ringen Og la stemmen som roper aldri skade, men løfte hverandre, til vi når vår sving Tro vokser der kjærlighet blir ro og rom, en fakkel i nattens mørke Vennskap over trosretning, sammen, bærer vi lyset vårt uten størrelse
