(Vers 1) Husker du da en telefon var tung? Å ringe en venn var for modig og ung. Man tastet sju siffer og rødmet i røret, det føltes nesten som man trengte seg i døret! Å ringe var frekt, det var loddrett umulig, man ville jo ikke virke for påtrengende og ulidelig. Nå ringer aldri en kjeft lenger opp, nå streamer vi sjela og filmer vår kropp. (Refreng) For nå skal alt ut! Hver minste detalj! Velkommen til tidenes digitale ball! Narsissister i kø, ekshibisjonistens paradis, hvor alt blottlegges – og selges til pris! Se på min lunsj! Se på min sjel! Vi deler oss selv – hele sulken og hel! (Vers 2) Først kommer frokosten, avbildet pent, så treninga, jobben, og alt som har hendt. Konserten, musikken, en status i fleng, og selfie fra hotellrommets oppbente seng. Ja, hva spiser du? Hvor jobber du hen? Hva slags utstyr har du i buksa di igjen?! (Ja, måling av utstyr og teknisk finesse, det legges ut offentlig uten en stressa grimase!) (Refreng) For nå skal alt ut! Hver minste detalj! Velkommen til tidenes digitale ball! Narsissister i kø, ekshibisjonistens paradis, hvor alt blottlegges – og selges til pris! Se på min lunsj! Se på min sjel! Vi deler oss selv – hele sulken og hel! (Bridge) Ingen er private, vi lever i glass, et hylende sirkus av ego og stas. Det er rabattkoder her og sponsede tær, med «swipe opp for link» til der ingenting er! Sjelen er solgt til den høyeste pris, velkommen om bord i vårt sjuke sirkus! (Gitarsolo / Trekkspillsolo med glimt i øyet) (Utgang / Outro) Nå trykker vi «like» og kjenner oss nær, mens vi sitter alene i mørket og ser. Trykk heart, trykk share, gi meg et blikk… Er det noen der ute som faktisk er… rik? (Hysj… nå ringer en venn på døra… NEI, LUKK IGJEN GARDINENE!)
