Det henn'e at eg sette meg aleina utpå trammen med ryggen imot karmen og strømpeløuse bein Der føle eg meg jor'a og tanken min e fri og vaska rein Når solå rinne, sommarstid, og kjikke øve møne bak naboen sin grøne, litt høge tujahekk og gråspurven blir aktiv, e beste sted på jord min litle flekk Hér tar eg mårenkaffien og skrible nåken strofer Di gamle filosofer har ingenting på még Og i mitt eget svermeri forsvinne eg i tankens långe steg ... Ja, det e når eg sitte hér, aleina utpå trammen med ryggen imot karmen, at meiningå med alt står aller klarast for meg Eg kalle sånne stonnår livets salt Hér tar eg mårenkaffien og skrible nåken strofer Di gamle filosofer har ingenting på még Og i mitt eget svermeri forsvinne eg i tankens långe steg
