Jeg savner deg. Savnet ligger der, som en stille strøm i alt jeg gjør. På netter jeg ikke får sove tenker jeg på deg. Jeg får ikke stanset tankene. Det har aldri gått over, og det vil aldri gjøre det. Jeg husker deg. Det fine smilet, latteren, spenningen. Lappene du skrev, som jeg festet på veggen over sengen. Alt det vi delte, som aldri helt slapp taket. Jeg husker stasjonen. Undergangen under sporene. Hvordan du tok hånden min hver gang vi gikk den veien. Det var så selvfølgelig den gangen. Som om vi aldri kunne miste hverandre. Jeg husker bakken. Den lange veien opp mot huset mitt. Vi gikk den nesten hver kveld. Ingen av oss klagde noen gang. For når jeg var sammen med deg var ingen vei for lang. Nå er jeg hjemme igjen. I gatene hvor vi vokste opp. Barna løper foran meg og ler slik vi gjorde. Så ser jeg bort mot stasjonen, og plutselig er du der igjen. Jeg ser opp mot vinduet på rommet som en gang var mitt. Veggene står fortsatt der, som om årene aldri gikk. Og et øyeblikk er jeg sytten igjen, med hele livet foran meg. Nå har vi hvert vårt hjem. Barn som ligner på oss, men ikke på oss to. Ingen vil ligne på oss to. Vi smiler i andres armer, men i tause øyeblikk ser jeg for meg deg og du tenker kanskje på meg. Kanskje du også savner, kanskje du også angrer – det får vi aldri vite. Kanskje du også går der, i gatene vi kalte våre. Kanskje du også stopper opp når minnene kommer tilbake. Kanskje du også tenker på alt vi aldri fikk oppleve. Vi må holde fast i det vi har, men jeg tror vi møtes igjen, et annet sted, i et annet liv. Der vi fortsatt står på perrongen. Der toget aldri kom mellom oss. Der ingen gikk hver sin vei. Der tiden var på vår side. For det skulle vært oss. Det skulle vært oss. Det skulle vært oss. Det skulle vært oss.
