Vers 1 Jeg skriver navnet mitt i støvet på en vegg, drømmer om frihet, men blir møtt av nattens tegn. Skritt for skritt søker jeg min sang og mot, ord som nøyes ned mot gata blir til et bardisk-snitt. Jeg roper: jeg er her, men stemmen min blir lav Ordene trekkes tilbake, som fjær i vinden skav Et tegn jeg står i kø for: at jeg får være bra Dørene lukker seg, og jeg står igjen i støy og stål Hvorfor kan jeg ikke bare være meg selv i dag? Vers 2 Janteloven hvisker: Ikke vær større enn meg, Ikke rop om lys når mørket fisker i deg. Så jeg teller små ord, holder hodet lavt, og lar verden gå forbi i en stille grå tå. Jeg søker et navn som gir stemmen tyngde Et sted der hjertet får plass og lys kan bøye Jeg tar et skritt, men vokter meg for skygger Jeg vil ikke være et spørsmål i andres fløyter og løfter Kan jeg være meg selv uten stjerne som må klargjøres? Refreng Men jeg vil rope: jeg eksisterer, jeg får være meg selv, uansett navn eller kjendisdrøm som står og snor seg i et spill. Janteloven faller når stemmen min sier: jeg er her, jeg er jeg, og aksept vokser når hjertet står åpent i vårens blekhet. Jeg bryter lenker med ord som våger å skinne Jeg lar min egen sang finne veien inn i grått og grått lys Jeg vil ikke være skygge for andres suksess Jeg vil være meg selv, uten presset mellom krav og press Vers 3 Om jeg står alene, er jeg likevel et lys, hver stemme som våger, gir verden en ny pris. Navn eller rolle, det spiller mindre rolle her, når hjertet banker fritt og talen står ved. Jeg tar et dypt pust og lar ordene fly Jeg skriver historien min, lar den få bli til nå Jeg lar Janteloven falle som snø i vårvind Jeg står åpent, og jeg vil gjerne være din venn
