[Intro] (En enkelt tagelharpa trekker en dyp A-drone. Etter to takter kommer en tung rammetromme inn på slag 1 og 3. Celloen legger til en mørk, vedvarende linje før en lavtstemt fløyte introduserer hovedtemaet.) [Vers 1] Ved Haddebyer Noor, der sivet bøyer seg, stiger et maktsenter fredelig mot himmelen. Der brakkvannet forsiktig bryter mot kysten, tråkte byen ut av skyggene og inn i lyset. Lange kjøler glir gjennom den grå Sli-dalen, valgt av vikingene som handelshall. Ingen treskjoldmur som bare kjenner feiding, Men flid som forente verdener. [Vers 2] Danevirke-muren trekker grensen i det grønne, Der frisere, dansker og saksere blomstrer. Et steinbånd som bevarer rikdommene, Fra kjellerens sverd og kongens reise. Under beskyttelsen av denne muren vokste bosetningen, Et jernnett foran Nordens port. Grophus og hallhus, tett pakket sammen, Formet av vikingtidens sjel. [Refren] Haithabu, et veikryss langt fra tid, Der Slien er viet til havet og kjøpmannen! Sølv og rav, silke og stål, Et ekko av Norden i den vindfulle dalen. Laugene sluknet, ilden sluknet, Men i gjørma hviler ånden som bølgen badet. [Mellomspill] (Tempoet holder seg jevnt på 92 slag per minutt. Perkusjonen blir tettere med tillegg av treklappere og rasler. Fiolinene spiller en klagende, flerlags melodi over det rytmiske fundamentet til tagelharpa.) [Vers 3] Kammakeren skjærer en form fra geviret, Smeden trosser den iskalde stormen ved ambolten. Vekten veier preget sølv nøyaktig, Når kjøpmannen fra Birka pakker ut kassene. Enten det er last fra Bysants, keramikk fra Rhinen, Eller glass fra sør – alt strømmet inn hit. Et marked uten like, et møtested for verden, Hvor en manns verdi måles etter hans ord og hans varer. [Vers 4] Men byenes skjebne er flyktig som røyk, Forandring visker ut enhver menneskelig skikk. Haralds angrep, stanken av branner, Da kjøpmennenes stolthet sank i askeregnet. Slesvig våknet på den nordlige bredden, Og Haithabu sank ned i det stille landet. Bryggene trampet ned, skipene brant, Gradvis overkjørt av det tette lynggresset. [Refrenj] Haithabu, et veikryss langt fra tid, Hvor Slien var viet til havet og kjøpmannen! Sølv og rav, silke og stål, Et ekko av Nord i den vindfulle dalen. Laugene forsvant, ilden sluknet, Men i gjørmen hviler ånden som bølgen badet. [Bro] (Musikken mykner opp, nesten intim. Bare celloakkorder og en pustende lav plystring akkompagnerer en uttalt sang.) Se i dag halvsirkelen, fortsatt synlig i det grønne, Der en gang tusen mennesker trivdes på byttehandel. Ingen horn lyder lenger, ingen lasteskip ankommer, Og likevel lever drømmen videre under gress og stein… [Outro] (Instrumentene vender gradvis tilbake for full kraft, og kulminerer i et siste, kraftfullt refrengmotiv og sakte forsvinner over Tagelharpa-brummen til bare vinden kan høres.)
