[Sang: Skyggebyen]Me Verse 1 Huset henger som et sverd over hodet, vinduer kalde som grus i hodet, hver hvisking en dent i natten, hvert rop en takt jeg ikke kan slette. Faren snakket som is; ord som sår hele natten, barndommens lys ble slukket, et rom fylt av frykt og stillhetens knotter. Pre-Chorus Jeg lærte å puste mellom slagene, luften tykner som tjære i lungene, morgendagens skygger følger meg, en konstant klam hånd i ryggen min. Jeg bærer barndommens lenker, men prøver å dra dem løs—en langsom kamp, nøkler som ikke passer døren jeg bærer nå, men jeg prøver likevel. Chorus Morgendagen speiler meg mellom sprukne glass, hele meg er ikke der, angsten følger hvert steg; sosial frykt legger seg som et slør over ansiktet. Ingen varme ord, bare stål og kaldt vær, jeg overlever i en by av minner og ensomhet, en stille kamp. Verse 2 Minner ligger som kassettspor på spilleren jeg prøver å glemme, hvert trusselens ekko slår i brystet, men jeg lærer å danse i skygger. Volden sitter i musklene som en gammel låt jeg ikke kan slå av, et ansikt som ikke kjenner tilhørighet, masker som teller ned i dagene. Pre-Chorus Jeg teller døgnene i takt med hjerteslagene, stemmen må hviskes fram, for frykten vokser større enn alt jeg hadde før, et urolig alt i meg. Barndommens lenker gnager, jeg bryter dem i små biter av pust og rytme, hver beat jeg lager prøver å gi meg et sted å senke skuldrene. Chorus Morgendagen speiler meg mellom sprukne glass, hele meg er ikke der, angsten følger hvert steg; sosial frykt legger seg som et slør over ansiktet. Ingen varme ord, bare stål og kaldt vær, jeg overlever i en by av minner og ensomhet, en stille kamp. Bridge Denne byen elsker ikke dem som er skadet av ord og sverd, jeg går i takt med rytmen som klipper gjennom nerver og tårer. Men jeg drømmer om en natt hvor stillheten blir et rom å puste i, hvor menneskene jeg møter ikke speiler en historie som alltid har vært min fiende. Verse 3 Nå står jeg her, voksen og skjelven, med støt som ruller under huden, angsten følger meg som en skygge jeg ikke helt får fri fra. Musikken er min flukt, min terapi, min måte å overleve på, en kamp mot morgendagen, en kamp mot alt som forsøker å holde meg nede. Chorus Morgendagen speiler meg mellom sprukne glass, hele meg er ikke der, angsten følger hvert steg; sosial frykt legger seg som et slør over ansiktet. Ingen varme ord, bare stål og kaldt vær, jeg overlever i en by av minner og ensomhet, en stille kamp. Outro Jeg vandrer gatene med mikrofonen som sverdet mitt i nattens rop, og lar historien møte meg i speilet, sier stopp og begynn igjen. Dette er min rytme, min sannhet, mitt rom å være fri i, og en dag, kanskje, finner jeg stedet jeg kan puste helt ut.
