Very dark melancholic Nordic ballad, exhausted broken male vocal with deep pain and rasp, brooding piano, distant haunting strings, subtle dark ambient undertones, heavy emotional weight, raw and hopeless atmosphere, like a darker Sivert Høyem meets Damien Rice [Verse 1] Du gikk på jobb, betalte regningene Stilte opp for alle andre, knuste deg selv Lærte å tåle alt, å bære det alene Ingen spor av svakhet, ingen rom for hjelp [Chorus] Men inni deg er det svart, det har vært svart lenge Du holdt det inne til alt ble kaldt og stille Nå er forholdet dødt, men det er ikke det som brenner Det verste er at du ikke finner spor av deg selv [Verse 2] Du går gjennom dagene som en skygge av en mann Smiler til barna, mens alt inni deg dør Kort lunte, rastløs, kroppen aldri rolig Søvnen er borte, bare mareritt og tomhet som bor [Verse 3] Speilet viser en fremmed med døde øyne Du hater fyren du ser, men orker ikke endre Årene har stjålet alt du en gang var Bare skall igjen, en autopilot som kjører seg selv [Verse 4] Barna roper på pappa, men pappa er borte Han sitter inni deg og skriker uten lyd Du vil være der for dem, men du er allerede knust Hvordan redder du andre når du selv har druknet? [Chorus] [Verse 5 – mørkest] Du husker gutten som lo, men han er død nå Verden drepte ham sakte med «vær en mann» Nå er det bare sinne, skam og stillhet igjen Du scroller, drikker, jobber – alt for å slippe å kjenne [Bridge] Og slik gjør vi menn det, vi graver oss dypere ned Jobber mer, drikker mer, flykter inn i alt Det vi flykter fra vokser seg sterkere i stillhet Til det en dag tar pusten fra oss helt [Breakdown – lavt og brutalt] Ingen redning. Ingen vei ut. Bare denne tunge kroppen som aldri får ro Du er alene med alt du aldri fikk lov å føle Og mørket hvisker: «Dette er alt du er nå» [Final Chorus – svak, resignert, nesten hvisket mot slutten] Dette handler ikke om å bli myk Det handler om å innse at du kanskje er tapt Finnes det ro igjen? Fins det en vei tilbake? Eller lever du videre… på autopilot… Til alt blir svart…
