Jeg bærer en farge ingen kan se, en tone i brystet som aldri får fred. Blant tusen ansikter, i lys og i larm, er jeg en fremmed, selv i din arm. Det er en ensomhet, tung og stum, å elske i stillhet i lukkede rom. Hvor blikkene vandrer og aldri finner ro, for verden ble bygget for andre enn to. Jeg ser deres hender, så åpne og frie, mens jeg går på stier jeg må forbi-si. En lengsel etter huden, et hjerte som slår, i en rytme som ingen helt forstår. Men kanskje er natten det eneste sted, hvor sannheten min endelig får fred? For stjernene spør ikke hvem man har kjær, de bare lyser, akkurat slik man er.
