Sjelen Kaller Månen danser over stille vann vinden hvisker navnet ditt igjen under furutrærnes gamle sang finner jeg en vei jeg nesten glemte frem Trommer slår som hjertet i jord dype ekko gjennom natt og nord sjelen min går barbeint hjem til et sted bak tid, bak kropp, bak stemme Og jeg hører deg i ravnens skrik i regnets rytme, vill og mystikk du møter meg uten ord og navn sjel mot sjel i mørkets favn Ååh, jeg faller gjennom skogens pust inn i flammer, røtter, stjernestøv og rust hver tåre blir til elvens sang hver smerte gjør mitt indre sterkt engang Trommer slår som hjertet i jord gamle ånder vokter våre spor jeg er ikke redd lenger nå for universet lærer meg å stå Og når morgenen kysser isblå fjell bærer vinden det jeg aldri sa selv jeg finner meg i naturens ro sjel mot sjel — og endelig tro
